Ambulansepersonell skal ikke på egenhånd etterlate pasient på hendelsested/ hentested uten å informere AMK og konsultere LV-lege.
Prøv alltid å overtale pasienter som motsetter seg undersøkelse/behandling til å ta imot helsehjelpen som tilbys.
Som hovudregel er det pasientansvarlig lege som skal ta endelig stilling til pasienters behov for medisinsk overvåking og behandling ved akutt sykdom eller skade. Dette tilsier at ambulansepersonellet som hovudregel skal ta med pasient til lege for vurdering om lege ikke er hos pasienten. Helsepersonell som er hos pasienten har ansvar for at pasienten får forsvarlig helsehjelp, selv om de innhenter råd eller følger opp beslutninger som er tatt av andre som ikke er hos pasienten. Samtidig er personell som har gitt råd eller tatt beslutninger, ansvarlige for disse.
Det å etterlate pasienter på hendelsested er knyttet til følgende situasjoner:
Ved tvil om pasienten er samtykkekompetent eller ikke, be LV-lege om hjelp til vurderingen.
Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser. Det hender pasienten ikke vil være med til sykehus, ikke vil la seg undersøke ytterligere eller avslår lege hjem.
Følgende dokumentasjon er gjort i ambulansejournal, ev også dokumentert gjenom lydlogget kommunikasjon med AMK og vakthavende lege.
Det er viktig at pasienten eller andre omsorgspersoner blir informert om å kontakte helsevesentet på, ev medisinsk nødhjelp på telefon 113 eller legevakt 116117 om tilstanden skulle endre seg.
Unntak fra dette er:
Pasienter skal ellers ikke forlates på åsted uten at pasientansvarlig lege er konsultert og AMK informert.
Helsepersonellovens §7 stiller krav om at "Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig (1). Med de begrensninger som følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen (1).
Før det kan ytes helsehjelp som pasienten motsetter seg, må tillitskapende tiltak ha vært forsøkt, med mindre det er åpenbart formålsløst å prøve dette. Opprettholder pasienten sin motstand, eller vet helsepersonellet at vedkommende med stor sannsynlighet vil opprettholde sin motstand, kan det treffes vedtak om helsehjelp dersom
a) en unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade for pasienten, og
b) helsehjelpen anses nødvendig, og
c) tiltakene står i forhold til behovet for helsehjelpen.
Selv om vilkårene i første og andre ledd er oppfylt, kan helsehjelp bare gis der dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsningen for pasienten. I vurderingen av om slik helsehjelp skal gis, skal det blant annet legges vekt på graden av motstand samt om det i nær fremtid kan forventes at pasienten vil kunne gjenvinne sin samtykkekompetanse (5).
Kravet om at tillitsskapende tiltak skal forsøkes, kan bare fravikes når det er åpenbart formålsløst. Dette er et strengt vilkår, og det skal mye til for at helsepersonell ikke skal forsøke tillitsskapende tiltak før tvungen helsehjelp eventuelt iverksettes.
Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser (1).
Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen" (1).
Pasient og brukerrettighetsloven § 4-1 sier at "Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke (2,5). For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen (2,5).
Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake (2,5). Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis (2,5).
Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende (2,5). Stilltiende samtykke anses å foreligge dersom det ut fra pasientens handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig at hun eller han godtar helsehjelpen " (2,5).
Rett til å samtykke til helsehjelp har
Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter (2,5).
Den som yter helsehjelp avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke etter annet ledd. Helsepersonellet skal ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke til helsehjelp (2,5).
Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompetanse skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende (2). Mangler pasienten nærmeste pårørende, skal avgjørelsen legges frem for annet kvalifisert helsepersonell (2).
Undersøkelse og behandling av psykiske lidelser hos personer som mangler samtykkekompetanse etter annet ledd og som har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen, kan bare skje med hjemmel i Psykisk helsevernloven kapittel 3 (3-4).
Samtykke på vegne av barn
Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år (2,5).
Det er tilstrekkelig at én av foreldrene eller andre med foreldreansvaret samtykker til helsehjelp som
Før helsehjelp som nevnt i bokstav b gis skal begge foreldrene eller andre med foreldreansvaret, så langt råd er, få si sin mening(2,5).
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp (2,5).
Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, høre hva barnet har å si før samtykke gis (2,5). Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse (2,5). Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet (2,5). Er det uenighet mellom barnet og foreldrene, skal i utgangspunktet foreldrenes syn legges til grunn. For barn under 12 år har foreldrene eller andre med foreldreansvaret avgjørelsesmyndigheten alene, så sant myndigheten brukes til barnets beste (5).
Samtykke på vegne av ungdom som ikke har samtykkekompetanse
Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse (2). Dette innebærer at samtykkekompetansen i disse tilfellene ligger hos foreldrene, og at kompetansen som følger av det å ha foreldreansvaret går foran selv om den helserettslige myndighetsalder er 16 år (5).
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn mellom 16 og 18 år har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp (2).
Helsehjelp kan ikke gis dersom pasienten motsetter seg dette, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser (2).
Om pasienter over 18 år som ikke har samtykkekompetanse
Dersom en pasient over 18 år ikke har samtykkekompetanse kan den som yter helsehjelp, ta avgjørelse om helsehjelp som er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet (2,5).
Helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, kan gis dersom det anses å være i pasientens interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp (2,5). Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket (2,5). Slik helsehjelp kan besluttes av den som er ansvarlig for helsehjelpen, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell (2,5). Det skal fremgå av journalen hva pasientens nærmeste pårørende har opplyst, og hva annet kvalifisert helsepersonell har hatt av oppfatninger (2,5).
Helsehjelp etter første og annet ledd kan ikke gis dersom pasienten motsetter seg dette, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser (2).
Pasientens rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner
Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik (2).
En døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling (2,5). Bestemmelsen innebærer at pasienten kan nekte å ta imot behandling der det ikke er utsikt til helbredelse eller bedring, men bare til en viss livsforlengelse som i realiteten er en forlengelse av en pågående dødsprosess. Bestemmelsen er begrunnet i respekten for pasientens rett til en naturlig og verdig død.
Pasienten kan beslutte at det ikke skal iverksettes ytterligere behandling, eller at pågående behandling avsluttes. Det kan for eksempel dreie seg om nedtrapping av legemidler, å avstå fra antimikrobiell behandling og ernærings- og væskebehandling, avstå fra teknisk organstøtte eller videre utredning og diagnostikk (5).
Er en døende pasient ute av stand til å formidle et behandlingsønske, skal helsepersonellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker, og helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette også er pasientens ønske og at ønsket åpenbart bør respekteres (2,5).
Helsepersonell må forsikre seg om at pasient som nevnt i første og annet ledd er over 18 år og ikke er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, og at vedkommende er gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått konsekvensene for egen helse ved behandlingsnektelsen (2,5).
Referanser
Helsedirektoratet. Rundskriv til Lov om pasientrettigheter IS-08/2015 Kap 4A https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/945/IS-%208%202015%20Rundskrivpasientogbrukerrettighetsloven.pdf
Det er ingen vedlegg til dette tiltakskortet.